Lenge siden sist!

Etter en alt for lang bloggepause, er det visst på tide å komme igang igjen. I dag er det min siste feriedag før hverdagene starter for fullt igjen, så da passer det jo godt å begynne å oppsummere hva som har skjedd her i Otiibe-land de siste månedene. Vi har ikke bare latet oss, for å si det mildt!! :-)

Men jeg må nok dele opp i maaange innlegg, hvis ikke blir det fryktelig langt det her! Jeg starter like godt med ferien vår, som i år gikk til sørlandet. På forhånd var vi mer enn skeptiske til om dette var et bra valg, da det var meldt dårlig vær hele uken. Men på tross av skiftende vær fikk vi en flott uke og kan ikke angre på at vi valgte bort sydensol for ekte norsk sommer!

Vi leide en herlig, liten hytte på idylliske Risøya. Her var hagen full av rips og moreller som vi fikk ta så mye vi ville av. Her var bademuligheter både i sjø og oppvarmet basseng, og vi fikk disponere egen båt. Her nede tar man nemlig båt til butikken! :-D Jentene storkoste seg og var blide og harmoniske hele tiden. De glemte helt at det hverken fantes datamaskin eller tv. De var rett og slett opptatt med å leke og kose seg slik som barn skal når det er sommerferie. 

 Interiøret fikk meg til å tenke på Carl Larsson, perfekt for avkobling og til å fylle på med energi og overskudd. Hytten var godt utstyrt med det vi trengte. Deilig var det også at utedoen som var her sist jeg og mannen besøkte stedet for ni år siden, nå var byttet ut med flott bad i kjelleren og en liten wc under trappen!

Det er slektninger av min mann som eier tre av hyttene på denne plassen. De tok godt i mot oss, og var behjelpelige med stort og smått. En kveld fikk vi bli med i en litt større båt på tur rundt Lyngør, Norges best bevarte tettsted. Det er virkelig en idyllisk plass- vel verdt et besøk for alle som liker å studere gamle, sjarmerende trehus!

Slutten av ferien vår ble desverre preget av en ond manns gjerninger i Oslo og på Utøya. I slike idylliske omgivelser var det vanskelig å ta inn over seg at slik ondskap finnes. Da vil jeg heller fokusere på kjærligheten og samholdet som har blomstret i ettertid.

Kampen mot terror vinner vi ikke ved å fremmedgjøre, ved å markere forskjeller, gro hat eller gå til krig. Terroren kan vi bekjempe ene og alene gjennom kjærlighet, omtanke og forståelse!! En fremmed er en venn jeg enda ikke kjenner, er det noen som har sagt. Så om vi møter noen vi ikke forstår oss på, enten de har en annen hudfarge, religion eller legning enn oss selv- la oss ta kontakt, la oss bli kjent, la oss møte dem med kjærlighet, og et åpent hjerte. Vi har selv et ansvar for å gjøre verden bedre- om ikke vi gjør vår del, kan vi da forvente at andre gjør sin??