torsdag 22. mars 2012

I avisen

Jeg er ikke av dem som har et enormt eksponeringsbehov. Jeg drømmer ikke om å vinne Idol, eller komme på fremsiden av et glossy magasin eller intervjues på tv. Kunne ikke brydd meg mindre om slikt, faktisk. For all del, andre må gjerne gjøre det- det er jo greit å ha noe å se på på tvn, og noe å lese om i bladene, så lenge det ikke er trynet mitt alle glor på. Men da lokalavisen gjerne ville lage reportasje om verdens fineste syrom, så tenkte jeg 'hvorfor ikke?' Trynet mitt måtte absolutt være med mente journalisten, men jeg overlever vel det og.



Som en konsekvens av journalistbesøk fikk jeg et syrom så ryddig som det aldri har vært før. Så ryddig er det at jeg ikke har hjerte til å begynne å rote her igjen helt enda. Dermed får symaskinene hvile seg noen dager mens jeg heller svinger malekostene igjen.




Sist jeg stakk meg frem i lokalavisen på denne måten var jeg en fire-fem år. Vi var ute og lekte da en mann med kamera begynte å følge etter oss. Alle la på sprang, men jeg løp tydeligvis ikke fort nok. Denne vegringen mot å komme på trykk sitter altså stadig i, men når det går noen og tredve år mellom hver gang så går det i grunnen greit. Den gang var jeg fryktelig opptatt av at Rune skulle ha baby. Hadde avismannen vært litt våken hadde han skjønt at det var tidenes scoop han var i ferd med å gjøre- Rune er jo faktisk på min alder... I tillegg filosoferte jeg over hva jeg skulle bli når jeg ble stor, og konkluderte så vidt jeg husker med at jeg hvertfall skulle gå i butikken og kjøpe maten min selv. Med slike skyhøye ambisjoner er det jo ikke til å undres over at jeg har kommet dit jeg er i dag!




Nå vil jeg faktisk påstå at jeg har oppnådd mitt livsmål fra barndommen, og er derfor igang med å gnage på det samme spørsmålet atter en gang. Hva i alle dager skal jeg bli når jeg blir stor??Fremtidsdrømmene er fortsatt ganske nøkterne, men jeg er visst stadig like opptatt av babyer, så kanskje blir jeg helsesøster om et par år? Dersom jeg får studieplass til høsten i alle fall.


Med dagens innlegg i lokalavisen rekner jeg med å ha fått mine femten berømmelige minutter, og leverer gladelig stafettpinnen videre til nestemann. Jeg satser på at jeg fortsatt kan gå på butikken uten solbriller og uten å tenke nevneverdig over hva jeg har på meg. Men om noen ble inspirert til å finne frem symaskinen sin og gi kreativiteten utløp, så var det vel en mening med denne reportasjen også!

PS! Jeg er fullt klar over at bildene i dagens innlegg er kriminelt dårlige, men jeg finner ikke kameraet mitt og måtte derfor ty til kornete innendørsbilder fra iPaden. Med litt flaks dukker kameraet opp igjen slik at jeg kan bytte ut bildene med noen litt bedre!

3 kommentarer:

lise sa...

Så kult!

Anna GL (ekte heimelaga) sa...

Gøy med litt reklame i avisen! Kanskje det gir en liten boost i butikken din også? Og det er jo gøy! :) Håper du finner kameraet ditt snart, slik at vi kan få lest artikkelen om deg vi også! Vi som ikke er så lokale. ;)

Adine sa...

Konge! Da har fam. Antonsen hatt to bidrag i avisen på ett og et halvt år. Begynner å bli en sånn kjendisfamilie. Se og hør er nok snart på døren, tenker eg. ;)